Seinastu 20 – 30 árini hava vit sæð eina alsamt vaksandi miðsavning av tænastum og almennum stovnum. Norski professarin í Krimonologi skrivar í norska blaðnum Aftenposten at við at sentralisera alt í størri kommunur og størri almennar eindir sum politi, heilsuverk o.a. eru vit samstundis við til at minka um áhugan hjá fólki at luttaka í politiska orðaskiftinum, og hugin hjá fólki at luttaka í almenna kjakinum. (Dette blir enda et skritt i retning av å skape det avpolitiserte menneske, eller i ordene til Giorgio Agamben (Le Monde diplomatique, 1 januar 2014): «Det blir en livsform som begrenser seg til utøvelsen av en stemmerett som ligner stadig mer på en meningsmåling.»)
Seinastu 20 – 30 árini hava vit sæð eina alsamt vaksandi miðsavning av tænastum og almennum stovnum. Norski professarin í Krimonologi skrivar í norska blaðnum Aftenposten at við at sentralisera alt í størri kommunur og størri almennar eindir sum politi, heilsuverk o.a. eru vit samstundis við til at minka um áhugan hjá fólki at luttaka í politiska orðaskiftinum, og hugin hjá fólki at luttaka í almenna kjakinum. (Dette blir enda et skritt i retning av å skape det avpolitiserte menneske, eller i ordene til Giorgio Agamben (Le Monde diplomatique, 1 januar 2014): «Det blir en livsform som begrenser seg til utøvelsen av en stemmerett som ligner stadig mer på en meningsmåling.»)
Kronik: Nils Christie, professari í kriminolgi,á lærda háskúlanum í Oslo:
Vi kan ikke fortsette med dårlige tilbud i flertallet av våre 428 kommuner. Vi må skape store enheter som kan trekke til seg de beste blant fagfolk; blant lærere, helsepersonell, sosionomer, jurister. Og ikke bare må kommunene bli færre. Andre viktige serviceorgan må det også bli færre av, for at de gjenværende skal kunne vokse seg store og sterke og yte sitt beste for land og folk. Politidistriktene må bli færre, med mer folk hvert sted. Det siste på stammen er at sorenskriverne skal samles i færre, men større skriverier.
Størrelse styrer deltagelse
Men det går jo an å tenke helt omvendt: Kanskje er det ikke bare tjenester folk vil motta. Kanskje det er noe med deltagelse, at man er med på avgjørelser om det man selv ser som viktig, og som får direkte konsekvenser for en selv. Enhetenes størrelse er av helt avgjørende betydning for deltagelse i det politiske liv. Om kommunen består av Lillevik, og Lillevik alene, blir det viktig å delta – for å forbedre, eller hindre katastrofer i utbyggingen av havnen.
Takk og ære kan man også motta fra viktige folk, viktige fordi de står og går meget nær. Men om Lillevik slås sammen med Storevik, bortfaller poenget med deltagelse. «De der borte» forstår ikke problemet. Eller kanskje forstår de det så godt at de egentlig vil hindre Lillevik i å få god havn. Dessuten er de så mange i Storevik. Lillevikerne vil stadig bli nedstemt om det som er det viktigste for dem.
Men tjenester skal ytes, i store så vel som i små kommuner. Og ved de større kommuner blir det lettere å rekruttere gode fagfolk, og også å få dem til å bli i kommunen. I den større enhet kan det skapes et miljø for fagfolkene. Like barn leker best, det gjelder for sosionomer som for jurister og andre høykvalifiserte. Kanskje blir også lønnen bedre. Men er det nå sikkert at det bare er bra at de har hverandre?
Får vite hva de andre vet
Kanskje var det fint om sorenskriveren har omgang med vanlige folk der han holder til. Og dette gjelder vel i enda større grad for sosionomene? Man får vite litt om hva andre visste, og også mente. Kanskje må man også ta litt hensyn til hva disse andre, de ufaglærte, måtte mene.
Det er ett utsagn som har bitt seg fast i meg. Det var på et møte for og med sosionomer, og en deltager klaget nettopp over vanskene ved å få være profesjonell på et lite sted. Bemerkningen var omtrent denne: «Det er ikke så lett å ha mot og kraft til å få fattet et riktig vedtak når du senere uavlatelig møter tanter og barn og andre impliserte alle vegne rundt i bygda.» Mitt svar var den gang som nå: «Så fint, da blir du vel ekstra forsiktig med å fatte vedtak som ikke kan forsvares i en større offentlighet.»
Med politiet er det mye av samme saken.
Det ble sagt i gamletiden, og noen sier det fortsatt, at fra de gode lensmannsdistrikt, der rapporteres liten eller ingen kriminalitet. Lensmannen ordner opp. Konfliktrådene var i arbeid lenge før de ble innført.
I moderne samfunn kan høy rapportering være en fordel, særlig om saken oppklares på stedet, som i de fleste narkosaker. Det gir gode tall i statistikken.
Flere kommuner
Kanskje man burde gå motsatt vei av den ekspertene ønsker: Skape flere kommuner i Norge og derved flere borgere som ville bruke tid og krefter på noe viktig, viktig for seg selv, for andre, for ideer. Det ble et vanskeligere land å styre. Men vil vi ha et medvirkerdemokrati, må vi skape forut setninger for medvirkning.
Hensynet til ekspertenes velbefinnende kan ikke være avgjørende. Trenger de råd og støtte av hverandre, finnes både telefon, internett og Skype for de mest trengende. Småkommuner som småsykehus; ekspertene kan nå hverandre.
De viktigste områder hvor flere kommuner kunne og burde skapes finnes trolig i Oslo og i de litt større byer. Vi har hatt en bydelsreform, men den ble så altfor liten og med for liten makt til styring. Bydelene bør få kommunestatus, og selvfølgelig også ha sine egne NAV-kontorer. Kanskje kunne noen av dem ha hyggelige venteværelser, god kaffe og fristelser til å slå seg ned også for andre enn dem som var nødt til å komme til Nav den dagen? Kanskje noen av dem som bare stakk innom også trengte et råd? Og også fint for de ansatte å bli mest mulig kjent med folk fra strøket.
Det skaper trygghet å vite om hverandre, helst se den annen som et helt menneske.
Småskala skaper nærhet
Politistasjonene burde gjenskapes på samme vis. I min oppvekst, men jeg er eldre enn de fleste, vandret politibetjent Bollingmo omkring. Han finnes også i dag, nå i form av «nærpoliti». Noen off road-sykler var havnet i kjellerboden vår. De var stjålet. Han som hadde medvirket angret dypt, og trengte hjelp for å forsøke å få dem tilbake til eierne. Politimannen møtte med lastebil og spurte ikke om mye. Medvirkeren er blitt en utmerket borger. Bra politiarbeid, mener jeg. Men på ny; det krever en form for småskala som skaper nærhet. En nærhet som skaper tiltro.
Nordmenn rager på topp i alle studier av menneskers tiltro til hverandre. Det er et umistelig gode.
Vi strever med å få til et samfunn av engasjerte borgere. Så sies. Men samtidig gjøres sammenslåingen av kommuner til en politisk fanesak. Småkommunene skal reddes fra sin småkommenhet. Dette blir enda et skritt i retning av å skape det avpolitiserte menneske, eller i ordene til Giorgio Agamben (Le Monde diplomatique, 1 januar 2014): «Det blir en livsform som begrenser seg til utøvelsen av en stemmerett som ligner stadig mer på en meningsmåling.»
Etterskrift: Da tragedien rammet Lærdal, så vi hvor viktig et lokalsykehus kan være. Statsminister Erna Solberg uttalte også i Aftenposten at hun «håper det store samholdet som preger det lille bygdesamfunnet kan være en styrke fremover». N.C.
