Ein skrøggsøga sigur frá um ein úlv, sum ongantíð hevði sæ eitt menniskja. Hann vendi sær til revin og bað hann vísa sær eitt menniskja, tað var í lagið. Teir fóru út á vegin, møttu einum smádreingi, er hatta eitt menniskja, spurgdi úlvurin, nei, hasin skal blív tað, svaraði revurin. Teir báðir hildu áfram við ferðini og møttu einum eldri niðurboygdum manni, ja, hasin er hann eitt menniskja, nei, hann hevur verið eitt menniskja. Úlvurin undraðist at tað skuldi vera so trupult at hitta eitt menniskja og fylgdi revinum víðari, og møttu teir síðan einum við uniformi hjálmi og byrso, men árenn úlvurin fekk spurgt, segði revurin, hatta er eitt mnniskja og spelaði avstað og vekk var hann-.
Ein skrøggsøga sigur frá um ein úlv, sum ongantíð hevði sæ eitt menniskja. Hann vendi sær til revin og bað hann vísa sær eitt menniskja, tað var í lagið. Teir fóru út á vegin, møttu einum smádreingi, er hatta eitt menniskja, spurgdi úlvurin, nei, hasin skal blív tað, svaraði revurin. Teir báðir hildu áfram við ferðini og møttu einum eldri niðurboygdum manni, ja, hasin er hann eitt menniskja, nei, hann hevur verið eitt menniskja. Úlvurin undraðist at tað skuldi vera so trupult at hitta eitt menniskja og fylgdi revinum víðari, og møttu teir síðan einum við uniformi hjálmi og byrso, men árenn úlvurin fekk spurgt, segði revurin, hatta er eitt mnniskja og spelaði avstað og vekk var hann-.
Tað er nokk tíverri mong, bæði foeldur og onnur, sum eru av somu áskoðan sum revurin í umrøddu skrøggsøgu: Drongurin og gentan eru ikki menniskir, men skullu seinri blíva tað eftir uppskrift frá teim vaksnu, í ringasta ella besta fall eftir heimsins
tíðarandanum, sniði og temjing til at passa t.d. Báels uniform, sum frúgvin Jesabel hevði við sær til Ísralittarnar á sinni.
Er tað nakar skapningur sum við røttum hevður krav uppá tann heiðurstittul, sum orið menniskja er, so er tað sannuliga barnið!
Tað er kristindómurin, sum hevur lært okkum at ansa og verja tey” smáðu tignarligu” sum Luther kallaði barnið. Har sum kristindómurin niðurlagast, traðkast undir fót, yvirtekur vanntrúgvin og setur dagsskránna í boðan og trúgv.
Aftaná seinra heimsbardaga skrivaðu fleiri framstandandi normenn um umstøðuna í landinum, undir og eftir heimsbardagan, ein teirra var aðalskrivarin Sverre Seim, hann umrøddi kristindómsleysu umráðini í landinum og nevnir m.a.:
”Den gamle hedenske kultur drepte de uønskede barn efter de var født til verden. Den moderne kristendomsløse kultur dreper dem før de bliver født. Før krigen var det bare i Oslo på de sidste 25 år ca.50.000 fosterdrap! Råper ikke alt det barneblod til Himlen?Når skal folket vågne op og lære? Også kristne har ansvar her. Vi kan ikke tie stille. Vi har ansvar for vårt folk. Vi må råpe mens vi enda kan: Det er mord at drepe liv, også det spæde barn i mors liv! Hvorledes skal vi tømme fengslene? Hvorledes skal det blive slutt på drikkeriet og usedeligheden i landet? Hvorledes skal den store kristelige folkevekkelse komme, den vi har sukket og bedt efter i mange år? Ut fra Bibelen, ut fra psykologien, ut fra erfaringen toner et eneste stort svar oss i møte: Begynn med barna! Redd barna! Så er der ikke flere forbrytere å straffe.
Flere år før sidste verdenskrig sagde professor Hallesby os, at det som kunne redde os, er” en samvittighedsbestemt hverdagskristendom.”
Tað kann illa hugsast ein bók, sum lýsir lív okkara meir sakligt og realistiskt enn Bíblian, serliga viðgerðin av viðurskiftunum ímillum mann og kvinnu koma mótsettningarnir ímillum ólýku sjónarmiðini klárt fram.
Jóhannes Martin Olsen
